Galåvolden Gård 300 års-jubileum
Utdrag fra Birger Sivertsens bok «Vakre Trøndergårder» med historien for Galåvolden Gård fra 1721 og fram til 1960 tallet.
Elva som ligger like ved kommer fra Sætersjøen, og renner ut i Glomma etter seks kilometer. Det er en høydeforskjell på rundt 200 meter, og på enkelte strekninger blir elva ganske så stri og vilter. Derfor fikk den navnet Galåa, som betyr ”gal/vilter elv”. Gårdsnavnet kommer derfra.
GALÅVOLDEN, Røros
”Far til Ingulf var Hans Ingulfsen Galåen. Han eide og drev Jakob-Monsavollen. Den gården som Hans Martinsen Galåen (dattersønn til Hans Ingulfsen) har drevet opp til et mønsterbruk. Hans Ingulfsen Galåen var en orginal. Han var den første som jaktet ryper og skogsfugl med hund. Han hadde vært kjentmann og bærer for noen engelske rypejegere, og av dem fikk han hund.
En iskald vintermorgen (-30) da gubbene kom kjørende vinterveien forbi stua til Hans, fikk de høre en frisk pols. Det var Hans som sto på trappa i vintermørket og rev av en feiende pols. Da kjørerne spurte hvorfor han gjorde det, svarte han: ”Je tøkte det va artut å høre keles det let”.
Fra Hans Prytz notater
Starten
Omtrent på samme tid som de svenske karolinerne inntok Røros i 1718, kjøpte Jacob Mogensen Catz (ca. 1686-1775) setervollen Moes-Eng-Volden i Gålådalen for 20 riksdaler. Fra før av hadde han en gård på Stormoen, og det var denne han trengte en seter til. Vi vet lite om bakgrunnen til at han etter få år begynte å rydde seg en plass lenger ned i dalen, mellom der Galågårdene ligger i dag. Men det er nærliggende å tro at det hadde sammenheng med at hans kone Anne Olsdatter (1692–1780) kom herfra, og at hennes foreldre drev Østre Galåplass like i nærheten.
I 1721 var Jacob godt igang med nybrottsarbeidet, og plassen ble skyldsatt til et halvt kalveskinn. Det var imidlertid mange andre som hevdet å ha eiendomsrett til samme område, og det ble en mangeårig konflikt som til slutt førte til skyldsetting som kongens eiendom, gjennom bygsel. Jacob ble snart bofast på Galåvolden og han tok Galaaen som slektsnavn. Med unntak av noen få år har slekta alltid bodd her, men det skal vi komme tilbake til.
Historien
Jacob og Anne Galaaen var dyktige og strevsomme gårdbrukere, som også bygslet til seg mer jord etter noen år. Med tiden opparbeidet de seg en betydelig formue, og ved skiftet etter dem i 1780 var det en besetning på en hest, en kjøreokse, åtte kyr og seks sauer. Et gammelt sagn forteller at Jacob på dødsleiet røpet at det lå nedgravet en støvel full av penger ”et antall alen fra den ene husnova”.
De fikk i alt 11 barn, men ingen av dem overtok gården. Det gjorde imidlertid barnebarnet Jacob i 1779, 24 år gammel. I 1803 kjøpte han gården, og nederst på skjøtet står det:
”Residence Stad Kiøbenhavn den 4 de Maii 1803. Under Vor Kongelige Haand og Segl. Christian R”. Etter 19 år overlater han i 1822 halvparten av gården til sin yngste sønn Jacob (1789-1864), som tidligere hadde vært seks år i skarpskytterregimentet i Kongsvinger. Jacob var liten og spinkel, men en fenomenal skiløper – noe han fikk bruk for en gang han ble tatt til fange av svenskene. Da de oppdaget dette talentet så ble han satt til å lære opp de svenske soldatene, og under en slik øvelse stakk han likeså godt fra dem.
Etter 100 års bruk var bygningene slitne og moden for restaurering. Broren begynte å bygge opp sin egen gård i et hjørne av eiendommen, mens Jacob valgte å etter hvert flytte sin del av gården opp på bakken der den ligger i dag. Han forble ungkar hele livet, men hadde ansvaret for sin blinde søster Helle som han bodde sammen med. I 1847 selger Jacob halvparten av gården til Ingulf Hansen Narjord (1824-1872), som var gift med hans brordatter Anne Margrete Monsdatter (1826-1912). Når han flytter inn tar han navnet Galaaen som slektsnavn. 13 år senere tar han over også den andre halvparten, og i kontrakten som omfattet kår til Jacob og Helle står blant annet:
”Forskaffes der Føderaadsfolkene godt og varmt Verelse paa Gaarden, med opredt god Seng og de fornødne Møbler”. Og lenger ned: ”Naar Føderaadsfolkene ved Døden afgaar skulle de have en kristelig og anstændig Begravelse”.
Ingulf skulle ikke få så lang arbeidsdag på gården. Han døde bare 47 år gammel, og sønnen Hans på 12 år måtte overta mange av farens oppgaver. Hans var dyktig og begavet, satte varige spor etter seg både på Røros og andre steder, og det er ham vi refererer til i ingressen.
Bonden, foregangsmannen og poeten Hans Galåen
23 år gammel gifter Hans Galaaen (1860-1915) seg med Magdalena Fredriksdatter (1862-1937), og det viste seg snart at de ikke bare var dyktige gårdbrukere, men også engasjert og aktiv i en rekke saker. Helt spesielt Hans, som meget tidlig blir opptatt av å bygge opp en besetning av Telemarkskyr, som han mente egnet seg best i den værharde og røffe fjellbygda. Om det skrev han i Fjell-Ljom 1894:
”Med hensyn til spørgsmaalet om hvilken kvægrase vi her oppe bør vælge da kan det vel ikke være tale om andet end ren norsk rase, og af denne er efter min og mange andres formening unegtelig thelemarksrasen langt at foretrekke”. (…) ”En ægte telemarksko med sin ensartede vakre kalor, kjække holdning, velformede hode med lange tynde fintglinsende og velstilte horn er et smukt dyr – en fjeldets dronning”.
Han legger ikke fingrene imellom når han fortsetter:
”Og saa det daarlige oksehold, som altid har udmerket det rørosiske kreaturstell. Okseskuet paa bergstaden i høst var derom et talende bevis. Størstedelen af de der udstillede dyr var ikke verdt andet enn kniven”. (…) ”Foreningen burde anskaffe sig en ægte telemarksokse og legge an paa avl af denne rase. Det blir nu tilslutt alligevel intet andet end telemarskskvæget som blir fremtidsrasen for fjeldbygderne”.
Hans er så levende opptatt av telemarksfeet at han deltar på en rekke utstillinger, og vinner en rekke premier. Han skriver avisinnlegg og artikler i ulike blader, og unnlater seg heller ikke for å skrive dikt om rasen, som dette i Fjell-Ljom (1895):
Telemarkskoen
Velkommen, du prektige telemarksdyr,
hid op til vor Østerdals fjelde.
Du er som prinsessen i eventyr,
som saadan du og skal få gjelde.
(…)
Modstandere findes vel endu mot dig;
men lel du bryder nok isen.
Du gjør nok slett ingen mand svig,
og derfor du vinder nok prisen.
(…)
Hans lyriske åre kom også til uttrykk gjennom musikken. I likhet med mange andre felespillere kunne Hans heller ikke en eneste note, men det forhindret ham ikke i å lage flere fengende slåtter som heldigvis ble skrevet ned og oppbevart. Han var mye brukt til dans, og hver gang han ble tilbudt en slurk brennevin før- og under spillingen svarte totalavholdsmannen med et lunt smil; ”dokk fe drikke dokk, fer je ska spella!”
Intet ble offer for tilfeldigheter eller slurv hjemme hos Hans, for han skrev opp det aller meste som foregikk. Den store samlingen av skriftlige notater som han etterlot seg var på mange måter enestående, og fungerte nok i hans tid også som et nyttig leksikon. Alle opplysninger om buskapen ble sirlig skrevet ned, og han kunne derfor følge ikke bare hvert eneste dyr i hele dets levetid, men også deres avkom, og samlet på den måten en verdifull kunnskap om dem. Men han skrev ned alt mulig annet også. For eksempel avlinger, gjødsel (og sine mange eksperimenter med det), oppgjør, antall og spesifikasjoner på felt vilt, hvilken hund, børse og ammunisjon han brukte og så videre. Etter hvert tok notatene form av dagbøker, som i dag fremstår som en unik kunnskapssamling om datidens levevilkår på en fjellgård.
En turbulent tid
Etter at Hans døde i 1915 fortsatte Magdalena gårdsdriften med delvis hjelp fra sønnen Ingulf, men det var tidlig klart at det ikke var han som skulle overta gården. Ingulf hadde nemlig helt andre interesser enn å bli fjellbonde. For hans mor var nok denne beslutningen vanskelig å forstå, all den stund det ville medføre at gården kom til å gå ut av slekta.
I 1917 dør imidlertid Ingulfs kone av tuberkulose, og året etter overtar Magdalena ansvaret for deres fem år gamle sønn Einar. Når farmoren dør i 1936 er han 23 år og allerede en erfaren fjellbonde, som samme året begynner på jordbruksskolen for å få ytterligere kunnskap om yrket sitt. Men det går helt annerledes enn forventet, for i løpet av skoleåret mister Einar all interesse for gårdsdrifta, og begynner å arbeide i gruva straks etter at skolen er slutt. På nytt ser det ut som om gården skal gå ut av slekta.
Men det var flere som bodde på gården. Hans og Magdalena hadde også datteren Magnhild, som i 1921 fikk sønnen Hans Magne med Martin Stenseth fra Os, en mil lenger unna. Hans aller største ønske var å overta gården, og hadde alt fra guttedagene vist en stor og levende interesse for drifta. Bare 12-13 år gammel hadde han nydyrket nesten et mål åker – for hånd, og det var en stolt arbeidsmann som fikk utbetalt nydyrkningstilskuddet på 30 kroner. Arverekkefølgen synes å være klar tross alt, og det så derfor lyst ut for at slekta skulle få fortsette å bo på gården.
Men nå kom de virkelig store problemene.
Tapet av slektsgården
I en alder av 75 år hadde Magdalena blitt alvorlig syk, og lå på sykehuset der hun døde en maidag i 1937. Like før hadde Hans Magne fått oppnevnt en verge, og det var han som kom til gårds en ettermiddag for å ta en alvorsprat med unggutten. På et tidligere tidspunkt hadde vergen gjort det klart at han mente at Hans Magne var for ung til å drive gården, og heller burde få seg arbeide på jernbanen. Nå kunne han fortelle at Magdalena var enig i hans beslutning, også fordi hun mente at gjelda ville bli for stor – og verden raste sammen for Hans Magne som ikke kunne tenke seg noe annet. Og deretter gikk det fort. Veldig fort.
I løpet av juni ble gården solgt på auksjon. Med bygninger og eiendom, innbo og løsøre, buskap og høy – alt som forfedrene hadde arbeidet og slitt for gjennom mange generasjoner. Den meget ulykkelige Hans Magne og hans like fortvilte mor var med på budrundene, men klarte ikke å skaffe de 6.050 kronene som Steffen Tamnes kunne legge på bordet. Det vil si – de maktet ikke å få finansiert de siste 500 kronene som skulle til, noe som føltes ekstra sårt og ikke så rent lite bittert.
For første gang siden 1721 kom det andre folk på gården.
Men den ble ikke glemt. Galåvolden var i tankene til Hans Magne hvert minutt i de lange dagene som kom. Etter hvert ble dagene til måneder, og månedene til år, men håpet slapp aldri taket – dette måtte forandres, det kunne ikke ende slik.
Og det gjorde det heller ikke.
Seier, pågangsmot og slit
I 1942 krever den 21-årige Hans Magne gården tilbake på odel, og lite visste vel han at odelssaken skulle gå gjennom rettsapparatet i mange år, og engasjere bygdefolk i begge leirer. Men endelig, lørdag 1. juni 1946 kunne Hans Magne og moren Magnhild flytte tilbake til slektsgården. De hadde med seg hesten ”Laugen” som Hans Magne hadde fått som føll i betaling for noe arbeide, men det var også det eneste driftsmiddelet de hadde. Og på gården var det ingenting som kunne hjelpe dem, for der så det ut som om karolinerne hadde vært på rov. Det var faktisk helt tomt, bokstavelig talt. Hans Magne fortalte at det ”ikke engang var en spiker på veggen til å henge fra seg lua på”. Utendørs var det heller ikke bedre – til og med hersjestauren var fjernet, og store deler av utgarden var forsvunnet.
Med hjelp fra gode naboer ble det etter hvert bedre vilkår, men det ble et sammenhengende slit i lang tid for å få endene til å møtes. En hel gård måtte opparbeides på alle måter, og når utgangspunktet bare var en hest og personlige effekter, sier det seg selv at veien ble lang og hard. Det manglet ikke på advarsler og gode råd, for det var mange som mente at slik galskap ble det ”bare gjeld og elendighet av”.
Men Hans Magne hadde fått tilbake sin slektsgård som var selve fundamentet i livet hans, og da var alt annet positive utfordringer – selv om de sto i kø. Han var klar for å arbeide.
Pågangsmotet og slitet vakte oppsikt, og 10 år senere kom avisa Fjell-Ljom ikke uventet på besøk for å skrive en artikkel om mann og gård. Den ble trykket mandag 23. juni 1956 under overskriften ”Galåvolden ligger på solsiden i dag”. Og: ”Men det har kostet. Lange dager med karrig slit ligger bak. Tunge og seige tak. Og pågangsmot først og sist av alt”. Hans Magne lar seg villig intervjue, forteller om hvordan det så ut på gården den gang, og ikke minst om den harde tilværelsen tilbake til en normalisert hverdag – etter mange år. Om det sier han kort: ”Det her er da ingenting å snakke om. Hvem som helst kunne jo gjøre det samme” (!).
Tre år tidligere hadde Hans Magne bygget en ny låve, og samme året giftet han seg med Helga Tørresdal f. 1923. Det var ikke nok plass i hovedhuset til bryllupsfesten, men det unge paret var ikke opprådd for selskapslokaler når de hadde en helt ny låve på tunet. Og snart sto deler av den pyntet til fest, med et inngangsparti omkranset av løv etter god, tradisjonell skikk. Etter hvert fikk Helga og Hans Magne barna Ingulf f. 1954, Marie f. 1955, Bjørg f. 1957, Anne f. 1961 og Solvår f. 1962.
Det skulle bli Ingulf som overtok gården, og som tilførte Galåvolden en enda mer spennende historie.
Kilde
Ingulf Galåen: ”Gårdshistorie for Galåvolden”
Opplysninger fra Ingulf Galåen og familie
Artikkel i Fjell-Ljom 23. juli 1956